Auduns IT-weblogg

Finnskogleden går på godt merkede ferdselsveger mellom gamle finnetorp på norsk og svensk side av grensen, fra Morokulien i sør til Søre Osen i nord. Stimerkingen ble forøvrig oppdatert i 2007, så nå er merkingen svært god og lik på norsk og svensk side. Jeg har tidligere gått halve leden fra Søre Osen til Fall sammen med noen venner, men det er lenge siden. Det var derfor på høy tid å ta fatt på resten.

Ferden startet på Morokulien med Falltorp som målsetning; omtrent halve leden. Kona og sønnen på 8 år var med, så vi regnet med å bruke omtrent 11 dager.

Man finner gratis overnattinger langs hele leden, enten i gapahuker, åpne koier eller koier låst med DNTs standardnøkkel. Er du medlem av turistforeningen kan du få nøkkel for overnatting på slike steder. Ut over dette finnes det selvfølgelig private som leier ut, og gode teltplasser finnes også.

Fra Morokulien til Falltorp i bilder

Det var en betydelig finneinnvandring til grensetraktene i perioden 1575-1660. Det har vært sparsommelig med bosetning av finner på den sørligste delen av leden, men det finnes et rikt naturliv. Ved Breitjennet, som ble vår første pustepause, så vi både elg og hønsehauk, og på veg opp Breitjennhøgda fikk jeg knipset et bilde av en stålorm (eller buorm?). Klikk på bildene for større versjon.

Vi overnattet i telt ved elva Billa, hvor det finnes både kreps og muslinger.

Ferden gikk så videre via gapahuken ved Skålsjøen til den åpne koia ved Lomstorp, som er en del av 7-torpsrunden. Koia viser omtrent hvilken standard man kan forvente med gratis overnatting langs leden; en vedovn, utedo og en brisk å ligge på.

Her ligger 7 finnetorp på en 8km runde, noe som må anses å være ganske tett. Dette er også den mest trafikkerte delen av leden, og et aktet turistmål både for finner, nederlendere, tyskere, nordmenn og svensker. Enkelte av torpene er bare ruiner hvor bare en gråsteinskjeller eller ei pipe står igjen, men Ritamäki har servering av kaffe og vafler i sommermånedene. Her blir byggene og innmarken holdt ved like slik at det ser ut akkurat som det ville gjort på 1800-tallet.

Lebiko er det siste finnetorpet på 7-torpsrunden man passerer langs leden, men det finnes mange fler lenger nord på hver eneste etappe.

Du skal trå varsomt i skogen. Abborhøgda er et av Norges 10 mest verdsatte kulturlandskap. Mye skyldes finnenes måte å dyrke marken på, med små arealer med åker, enger og hakkslått som har skapt en unik flora.

Fra Nedre Øieren er det flott utsikt over Øiersjøen.

Ressurslærer og nysgjerrigper Einar Korbøl satt i gang noen skoleelever til å konstruere en bru over Rotna ved Pøndønen. Slik ble resultatet.

De beste utsiktsplassene kommer lenger nord, men det finnes noen fine plasser i søndre delen av leden også. Her et panoramabilde fra Leikåsen. Veien følger grensen mellom Norge og Sverige.

På Gåstjennberget står ei ljørkoie, ei laftet koie med et åpent ildsted og avtrekk (ljore) midt i. Ljørkoier ble brukt helt tilbake i førkristen tid, og det er ikke så mange av dem igjen.

Den eneste giftige «slangen» i Norge er huggormen. Jeg ble likevel ikke veldig skremt av denne som var tynnere en lillefingeren min.

Reven på Falltorp har blitt vel folkekjær. Forrige sommer gikk den inn på kjøkkenet og stjal en ost fra kjøkkenbordet. Denne gangen luktet hun sikkert at vi lagde eggerøre og bacon. Bildet er tatt med 46mm og er ikke beskåret, så det sier litt om hvor nærme hun setter seg for å posere.

I tillegg til dette så vi også andre dyr, blant annet jerv og ugle. Vi koste oss også med bannocks, som rett og slett var himmelsk etter en lang dag til fots. Så selv om alle klærne og soveposene våre ble våte etter et kraftig regnskyll på natten og vi bestemte oss for å avbryte noen mil før mål, vil jeg anse turen for å ha vært en stor suksess.